Norge er atter fritt!

Norge er atter fritt!

Flyvebladet ble funnet på Jeløya 8. mai 1945 av Åsta Østlyngen. Åsta ble sammen med mann og fem barn evakuert dit fra Alta 7. november 1944. I dag flagger Alta Museum for 75 år med frihet.

Norge er atter fritt! Det var den etterlengtede og gledelige beskjeden nordmenn fikk høre 8. mai for 75 år siden. 

Evakuerte finnmarkinger befant seg over hele Norge denne dagen. De mange som hadde nektet evakueringsordren turte nå å forlate gammer, huler og andre midlertidige skjulesteder i Finnmark og Troms. Denne merkedagen vil vi gjerne markere ved Alta Museum. Det skjer ikke med stor feiring, da dørene våre fortsatt er stengt for våre kjære gjester. Vi inviterer dere til å lese to fortellinger som minner oss om okkupasjonen under andre verdenskrig og betydningen av å leve i et fritt land.

Fortellingene er samlet inn gjennom Alta Museums DKS-tilbud I bagasjen – historier vi deler i 2018, av VGS-elevene Katharina Wahl Nikolaisen og Serine Larsen. I historien Å tegne en krig forteller Katharina om sin gammelonkel Ole Samuel Kemis minner fra han var barn på Stjernøya under andre verdenskrig. Serine forteller i historien Bamsen som reddet meg om unge Sada som har opplevd krig og uroligheter, og virkelig verdsetter friheten hun opplever i Norge.

Ta gjerne kontakt med museet dersom noen i tida framover ønsker å dele fortellinger knyttet til krigen slik den utspant seg i nord. Vi er også interessert i historier fra flyktninger som er kommet hit i nyere tid.

Museet anser dette som verdifull dokumentasjon som vi etter avtale med innsender ønsker å arkivere og bruke i formidlingsarbeid. Kontakt Kristin Nicolaysen på krni@altamuseum.no hvis du har lyst å delta.

Fra familiealbum, Ole Samuel Kemi ytterst til høyre

Å tegne en krig
Av Katharina Wahl Nikolaisen

Da krigen brøt ut, var Ole Samuel Kemi 5 år, og bodde sammen med familien ute på Stjernøya i Altafjorden. I dag står bare huset igjen, men da det fremdeles bodde folk fast der, hadde de i tillegg et lite fjøs. Da tyskerne invaderte hadde han tre brødre og tre små søstre. Lasse, Daniel, Jon, Birgit, Inger-Kirsti og Randi. Senere skulle de bli hele 11 søsken, hvorav en av dem er min bestemor. Det vil si at Ole Samuel er min gammelonkel. Ut ifra bildet ser han ganske streng ut, men tro meg, han er Vertshusets hyggeligste mann.    

«’Tyskerten’», som onkel kaller dem, «tapte krigen fordi de ble så fort sjøsyke. De var rett og slett ikke så sjøvante som amerikanerne og engelskmennene,» påstår han. Vet ikke helt om han mener det, eller om det bare er en av onkels mange spøker. Uansett, tyskerne hadde mange skip i fjorden. De største slagskipene var «Scharnhorst» og «Tirpitz». Sammen med andre småskip gikk de gjennom Stjernsund og videre inn Altafjorden. I tillegg til skip, besto styrkene deres av flere fly. Fly hadde derimot også de allierte, så ute på Korsnes og i Langfjorden, hadde tyskerne satt opp batteri hvor de skjøt etter flyene. «Men dem var no ikke spesielt god til å skyte, den tyskerten, dem traff jo bare én gang,» kommer det fra onkel. Tror man skal være glad for at onkel var liten under krigen, hvis ikke kunne han nok fått problemer for sine kjappe replikker.

Fra Stjernøya var det veldig lett å se hva som foregikk. Ole Samuel og resten av familien fikk derfor med seg endel av bombingen. Han og brødrene Lasse og Daniel fant krigsskue i fjorden såpass interessant, at de ofte tegnet det som foregikk. Jeg har ikke selv sett tegningene og vet ikke om de fremdeles eksisterer, men jeg skulle gjerne likt å se dem. Jeg vil se om tegningene ser ut som de kun var laget for egen underholdning, eller om man kan se at brødrene skjønte alvoret. De tegnet jo tross alt krig. 

Familien opplevde ikke bare tyskerne på avstand, noen ganger kom de også tett på. Det var nemlig stasjonert en tropp i Halvarvika på Stjernøya. Der hadde de en lyttestasjon. Dette var et stykke fra familiens hus, og ettersom familien hadde kyr, stakk tyskerne innom for å kjøpe eller bare kreve melk. Under et av disse besøkene oppdaget soldatene brødrenes tegninger. Disse studerte de med stor interesse. Da ble min oldemor, onkels mamma, nervøs. Hun var kanskje redd de skulle tro at guttenes tegninger var en måte å dokumentere tyskernes plassering i fjorden, for å gi dem til de allierte.

Da soldatene til slutt spurte hvor guttene hadde lært å tegne slik, var oldemor rask med å svare at de har det hvert fall ikke fra henne. Onkel ler godt når han forteller dette.

Lettelsen var stor da tyskerne gikk igjen. Allerede neste dag trampet de derimot inn i huset igjen, og krevde å få snakke med guttene. Da ble både oldemor og guttene redde. Stor var overraskelsen og lettelsen da soldatene kun kom for å gi dem fargestifter. De syntes nemlig at guttene var så flinke å tegne, at de fortjente bedre tegneutstyr. Onkel Ole Samuel husker at når oldemor i ettertid fortalte denne historien, ofte forklarte soldatenes gavmildhet med at de nok selv hadde barn eller småsøsken hjemme i Tyskland.   

Neste gang tyskerne stod på tunet, var det ikke i et like hyggelig ærend. Da hadde de ikke med seg fargestifter på innerlomma, men kom med fyrstikk og bensin. Hus og fjøs skulle brennes ned, og all buskap måtte slaktes. Tvangsevakueringa stod for døren. Familien Kemi ble fraktet med båten «Gullberg» til Tromsø, og videre derfra med en større båt til Mosjøen. Derfra skulle de etter retten fraktes videre til Sverige, men siden oldemor fødte nok et barn, fikk de bli i Mosjøen til krigen tok slutt. Onkel Ole Samuel minnes at han i Mosjøen fikk jobb som gjetergutt på en sæter oppi fjellet.

Da de endelig kunne flytte tilbake til Stjernøya var alt brent ned. Alt som stod igjen var murene. Naboene hadde allerede reist et hus, og heldigvis fikk familien bo hos dem til deres eget hus var bygd opp igjen.

Med det går min samtale med onkel Ole Samuel om krigen mot slutten. Onkel sitter taus en stund, før han legger til at det må ha vært veldig tunge tider, spesielt for oldemor. Det var dårlige tilstander i hjemmet både før og under evakueringa. Hun opplevde nok evakueringa mye tyngre enn barna. Da de forlot Stjernøya visste nok moren at huset ikke ville stå der når de kom tilbake. Alt dette tenkte jo ikke onkel og resten av søsknene på. De var jo bare små barn, som tegnet en krig.

Ole Samuel Kemi. Foto: Tone Pelone Wahl

Bamsen som reddet meg
Av Serine Larsen

I døra møter jeg en sprudlende jente. Hun smiler fra øre til øre og gir meg en god klem. Allerede i yttergangen kommer lukten av nystekte kanelsnurrer sigende. Vi går inn på rommet hennes. Hun setter seg i senga og knytter hender. Hun smiler fremdeles. På fanget sitter hun med en liten bamse. Denne bamsen har en helt spesiell betydning. Den har vært med denne unge jenta fra hun var en baby, og måtte flykte fra Irak til Norge.

Før Sada ble født, hadde det lenge vært utrygge rammer i hjemlandet. Det brøt ut en borgerkrig, og familien søkte etter et trykt sted å bo. Etter at hun hadde bodd 6 år i Kurdistan-Tyrkia førte flukten henne videre til fots gjennom Tyrkia. Menneskesmuglere skulle hjelpe dem å komme seg videre. Hun husker det å bli sviktet og forådt når de var på flukt. Hun forteller sårt om at hun hele tiden følte seg sliten og levekårene var dårlig. Det var lite mat og drikke. Hvis hun først skulle spise og drikke, så fikk hun bare lov å ta en slurk av vannet hun hadde i en liten brusflaske. Siden mangelen på vann var så stor, så fikk hun ikke lov til å drikke mer enn en slurk fra bruskorken om gangen. Hun var kommet seg unna krig, men forholdene var fremdeles dårlig. Målet var å komme seg til Skandinavia.

Sada har en lang historie. Noe som er forståelig i og med at hun har vært på flukt nesten hele sitt liv. Hun måtte innom mange stoppesteder. Hun forteller at en av de skumleste opplevelsene hun hadde var da hun, og nesten 30 andre dro i gummibåt fra Tyrkia og skulle til Hellas. Greske myndigheter stoppet dem midt på havet. Noen av ungdommene prøvde å klatre over i de greske myndighetene sin båt. De blei skutt og det skapte kaos i den lille båten. Hun fryktet at det var henne eller noen i familien som var de neste til å bli skutt. Myndighetene førte henne og familien til et kvinne- og barnefengsel. Hennes far fikk ikke være med. 

De ble sluppet ut av fengselet i Hellas og ferden videre ventet dem. De klarte å komme seg på et cruise-skip som skulle fra Italia til Tyskland. De hadde ingen lugar og måtte sove på dekk i soveposer. Det var dårlig vær og det var kaldt. Derfra tok de tog til Sverige. De fikk ikke oppholdstillatelse og måtte videre til Norge. Her har hun bodd siden, og er takknemlig for at hun og familien fikk den muligheten.

Jeg er målløs. Dette er noe som virker helt surrealistisk for meg som er født og oppvokst i Norge. Dette er en virkelighet som jeg ikke kan se for meg en gang.

Sada synes det er vanskelig å sette ord på hva hun følte gjennom hele flukten. Men hun husker at hun gråt mye. Hun var livredd for å miste familien sin. Det eneste hun hadde var bamsen sin som hun tviholdt på gjennom hele reisen. Den var en trøst å ha, men den var så viktig av en større betydning. Det var der de fikk gjemt telefon og passene sine. Det var noe av det mest nødvendige de kunne ha med seg. I dag er bamsen et symbol på alt hun har gjennomgått. Når hun ser på denne bamsen så er det et minne som alltid kommer til å være der. «Denne bamsen er et bevis på det jeg har gjennomgått, for noen gang virker det ganske uvirkelig for meg også. Alt vi gjorde var ulovlig. Vi hadde ikke noe valg. Mamma gjorde det for at vi kunne få en sjanse til å vokse opp og få leve et godt liv.»

Foto: Sada Maroufi