Månedens gjenstand: Blåstein (1960-tallet)

Månedens gjenstand
Beholdere med blåstein.

På museet er det nå to nye utstillinger som begge kretser rundt temaene vann, kultur og fiske: kunstutstillingen «Waterworks» av Svein Flygari Johansen, og utstillingen «Na, maid dál? Samisk kulturarv på vei hjem.»

I den anledning har jeg latt meg inspirere og funnet frem til noe i samlingen vår forbundet med havfiske: to glasskrukker som inneholder mange små, blå steiner. Ved første øyekast kan det muligens se ut som noe kjøpt på en interiørbutikk for å bruke under kubbelys. Men dette er noe helt annet enn såkalte dekorsteiner. Det du ser er en beholder med giftig kobber(II)sulfat, på folkemunne kalt blåstein.

Men hva har disse blå steinene med fiske å gjøre?

Blåsteinen hadde flere funksjoner. Den ble løst opp i vann og brukt til impregnering av hampgarn og tauverk, slik at fibrene ikke skulle råtne, og garnet ble renset skikkelig. I tillegg fikk garnet en blåfarge som passet utmerket til dypvannsfiske. Det var en omstendelig prosess. Mens garnet tørket i tre-fire dager etter bruk, ble blåsteinen lagt i et barkekar for oppløsning. Det ble helst brukt ferskvann til dette, men sjøvann kunne også brukes. Garnet ble senket ned i karet og lå i oppløsningen i to til tre dager før det ble tørket igjen for ny bruk. Tørkingen skulle ikke skje i sollys, for da kunne garnet bli brent. Et garn kunne brukes i ca. to uker, før det måtte behandles med blåstein på nytt.

Det er mange ulike historier rundt blåstein. Fiskere har fortalt om faren for å etse vekk huden om man fikk det direkte på seg, eller at den etterlengtede røyken smakte søtt om man ikke vasket seg godt på hendene etter håndtering av impregnert garn og tauverk. Andre husker de som barn skrev navnet sitt med smørefett på knivblad, før de la det ned i karet med blåsteinløsningen. Etter en dag eller to var navnet innrisset på kniven.

Etter som syntetiske garn og tau tok over for de organiske, ble det ikke lenger det samme behovet for å impregnere garn med blåstein. 


Anne Klippenvåg Pettersen - konservator