Mangfold - Små og store fortellinger

Nettutstillinger

Mangfold - små og store fortellinger er et DKS tilbud om kulturarv og historie for videregående skole.
I dette prosjektet dokumenterer elevene sin egen kulturarv. Sammen har vi laget utstilling av deres arbeid med fortellinger, fotografier og innsamlede gjenstander. Nedenfor finner du åtte av fortellingene med tilhørende små filmportretter.


Russeskrinet

Der Betania sykehjem i Bossekop ligger i dag, var det et barnehjem under 2. verdenskrig. På andre siden av veien var det en forretningsgård med bakeri som tyskere hadde okkupert. Som 10-åring brukte Mathis Sara å være der inne og hjelpe tyskere. De syntes at det var stas å ha en liten gutt med samekofte der, som var flittig å hjelpe til på bakeriet. Hver gang Mathis hjalp til, fikk han mat hos dem (kaker, brød).

På den tiden lærte han seg litt tysk og tyskere kunne litt norsk, sånn ble han kjent med flere tyskere, og da klarte de å kommunisere med hverandre. Mathis måtte spørre noen av de tyske vakter om de kunne gå med på at han ga litt mat til fanger. Men dette måtte gjøres på en måte, at ikke vaktene så det. Hvis de hadde sett det og ikke sagt ifra til offiseren, kunne de blitt drept. Litt av den maten Mathis fikk på bakeriet brukte han å gi til de russiske fanger når de var ute og jobba på dagtid. Mathis lot som han bare sto og kastet snø mot trær og stolper. Med en gang de tyske vaktene snudde seg og gikk den andre veien, sprang han frem og ga noen av fangene som sto nærmest maten han hadde i kofta.. Da vaktene snudde seg tilbake, lot han igjen som han kastet snø. De vaktene som hjalp Mathis med å gi fangene mat, ga han en sjanse til å snu seg. De syntes også litt synd på fangene, men de kunne ikke gjøre så mye med det. Resten av maten tok han med meg hjem.

De russiske fangene var veldig flinke med håndverk. De lagde forskjellige ting av både tre og aluminium. Vinter 1944 fikk Mathis ei aluminiumseske som gave av fangene. Høsten samme år ble hele Finnmark evakuert, Da fikk han ikke sett noen av fangene mer. Når han forteller historien sin til sine slektninger og venner, viser han fram eska. Mathis har tatt godt vare på eska i alle disse årene som et minne!

Oxana og Hanne


Friergaven

Tippoldefaren min, Nils Turesen Turi kjøpte sølvskjeen i Gällivare på slutten av 1800-tallet av sølvsmeden Karl Stenudd. Da Nils fridde til kjæresten Inger Johannesdatter Hætta i 1880, dro han på frierferd og ga henne sølvskjeen som friergave. Eldste sønnen, Ture Nilsen, fikk sølvskjeen av mora si, og ga den til Inger Marie Persdatter Hætta da han fridde til henne. Da Ture sin eldste sønn, Nils Mathis, skulle gifte seg, fikk han skjeen av stemora. Skjeen ble igjen brukt som friergave i 1938 til Marit Klemetsdatter Hætta.

Marit og Nils Mathis fikk aldri sine egne barn, men Tore Fredrik Turi, som vokste opp hos sin onkel og tante i Maze, fikk den. Det er Elen Inga Turi som eier skjeen i dag. Det var en gave fra ektemannen Tore da han kom på frierferd i 1976. Gjenstanden oppbevares fortsatt i frierkisten, som er plassert synlig i stua. Elen Inga oppbevarer verdisakene sine inni frierkista. Når hun skal pynte seg, åpner hun kista for å finne frem søljene, ringene og de andre smykkene som blir brukt til kofta.

Affeksjonsverdien er stor da det bare er gode minner og glede som er knyttet til sølvskjeens historie. Skjeen har blitt brukt i fem frierferd og over fire generasjoner. Elen Inga og Tore er mine foreldre.

Ina Marita Turi


Min fars ridenspagat

Eier Berit Sara Bals Oskal forteller

”Ridenspagat” er en installasjon av tre som ble brukt på kjørereinene som håndtak og støtte for småbarn som satt på reinen, derav navnet. Disse vi ser her, ble laget til min avdøde ektemann da han var liten. Hans far – min svigerfar - skar dem ut av bjørketre og pusset dem, i tida rundt 1929. Det fortelles at han ble så glad for å få sin sønn, at han nesten umiddelbart dro ut for å lage disse. Da familien flyttet med reinsdyrene, pleide guttungen da å sitte på reinsdyret og holde fast i kløvsalen, i perioden fra han var to år til han ble fire. Da ble han for tung til å sitte på reinsdyret, og satt heller i sleden sammen med de andre. 

Å sitte på reinsdyret hadde mange bonusfunksjoner; varme fra reinsdyret, ungen ble sosialisert i forhold til reinsdyr (og motsatt). Ungen hadde dessuten to små sekker som fotstøtter, som han satt på. Min ektemann hadde lett for å sove. Derfor pleide man å feste et belte rundt magen på ham og rundt reinsdyret, slik at han ikke skulle falle av dersom han sovnet. Vi ser at disse spagat er særdeles fint utført, og har sågar dekorasjon og initialer skjært inn. Initialene er ”AMBX”, som var ektemannen min sitt navn. 

Disse er i ettertid godt tatt vare på, og i dag oppbevares de i uthuset. I dag har de for det meste nostalgisk/sentimental verdi, men også bruksverdi. Sønnene mine pleier å vise dem fram til barnehager og diverse andre, når de kommer på utflukter for å se på kjørerein, og for å høre hvordan det var i gamle dager. De viser dessuten svært godt hvor mye samfunnet har endret seg på få generasjoner; tamreinsdrifta har gått fra reinslede til bil/skuter. I dag synes til og med de fleste samiske barn at det er merkelig å ri på rein – ikke på hest.

Sara, Janne, Maret, Marianne B


Fatet fra Øystese

Fatet som er eid av Daniels bestefar Håkon Thomassen, som har han arvet fra sin mor. Fatet er laget i 1948 og bakpå fatet står det: ”Minne fra Øystese, Hardanger. ~1948~ ”

Daniel sin bestefars familie ble evakuert Øystese, er en bitte liten plass i Hardanger, under krigen. Daniels oldemor fikk dette fatet av sin venninne Hilde Hus når de reiste hjem igjen til Alta. Hilde var rosemaler og lagde slike fat selv, det var derfor en meget personlig gave. Daniels oldemor og Hilde var blitt meget gode venninner under oppholdet i Øystese. Familien besto av far og mor og syv søsken. På Øystese skole var det da bare syv elever, og det var Daniel sin bestefar og hans søsken. Så familien hevet innbygger tallet betraktelig i den bittelille bygda. 

Daniel sin bestefar tenker ikke noe spesielt om tingen, men han liker å lese det lille verset som står rundt og tar det av og til ned for å friske opp hukommelsen. Han kan nemlig dette verset utenat og det har han gjort siden de fikk fatet. ”Lat det ganga fram, lat det sign! Berre eitt eg yngsjer og bed: at me itte så høgt måtte stiga, at me gløyma vår fedrane – sed. ”

Han synes det er et fint vers og at den gamle nynorsken er litt morsom. 

Daniel Thomassen, Wegar Pedersen, og Øyvind Veseth Olsen.


Libanon - Tanker 30 år etter

Utmerkelse for oppdrag for FN- styrkene i Libanon

I 1978 var Jan Kåre D’Maar Wessel 22 år gammel og en del av beredskapsstyrken til FN. Denne påska brøt det ut konflikter mellom Israel og en rekke arabiske grupperinger, og Jan Kåres bataljon ble sendt til Libanon som første FN kontingent for å megle og opprettholde fred mellom de stridende partene.

I Libanon ble de utsatt for harde krigshandlinger, hvor de også måtte ty til våpen for selvforsvar. Etter fem måneder i disse stridighetene fikk han og noen andre soldater overrekt en medalje, UNEF, United Nations Emergancy Force, for innsatsen de hadde gjort. Medaljen ble overrekt av daværende generalsekretær i FN, Kurt Waldheim. Med medaljen fulgte også ordensstripe og en liten medalje.

Medaljen er den eldste og mest dyrebare utmerkelsen Jan Kåre har fått i sin FN tjeneste. Han har nå hatt den i 30 år og har fått alt litt på avstand. Når tankene går tilbake til Libanon minner medaljen han på hva han var med på der, og hvorfor han fikk den. Medaljen kan han bære på FN- dagen og andre militære parader.

Jan Kåre er veldig stolt av medaljen han fikk for de fredsbevarende oppdragene, og mener selv at han har gjort en god jobb. Dette er et minne han absolutt ikke vil være foruten.

Daniel, Eilinn, Mia, Rebecca


Minne fra fortiden

I et gammelt hus, på et orgel det var

Et eldgammelt bilde av bestefar

Jeg spurte min bestemor Elna om hun

Beholdt dette bildet av en særegen grunn

 

I etterkrigstiden, i 1949

De kjørte en tur og var glad og blid

Min bestefar Fritjof, hans søster og far

Og i Masi de møtte en samekar

 

Fritjofs søster og svigerbror

Helt fra Oslo til Alta dro

En same de ei hadde truffet før

Et bilde de tok med godt humør

 

Bildet forsvant fra verden en stund

Til gutten på bildet gjorde et funn

Han fant dette bildet på loftet sitt

Men husket ikke historien, gitt

 

Til Altaposten bildet ble sendt

I håp om å få en svarskribent

Fritjof svarte ”jammen, æ trur   

bildet viser våres bærtur”

 

Han ville så gjerne ha bildet selv

Det ble kopiert og han fikk det en kveld

På orgelet bildet har stått siden da

Og når bestefar så det, da ble han glad

 

Elna har i dag blitt enke

Men bildet får henne til å tenke

Et minne for Fritjof er et minne for henne

Det minner henne på å aldri glemme

 

 Lene-Lise Andersen, Siv Rakel Sivertsen, Marte Karlstad og Hanne Øygard


Gudbrand Gudbrandsens skatteboe

I 1936 ble de olympiske sommerlekene arrangert i Berlin. Der deltok Gudbrand Gudbrandsen Skatteboe. Medaljene som er utstilt her, er hans deltakermedaljer. 

Skatteboe ble født i Øystre Slidre i Oppland som den eldste av 13 søsken. Han var odelsgutt, men valgte som 15 åring å dra til Kristiania for en fremtid der. Etter 2 års utdanning i England, og mange års engasjement ved et sakførerkontor i Kristiania, etablerte han sin egen meglerbedrift. Han ble autorisert fonds- og aksjemegler i 1916. Rundt 1922 ble han banksjef i Kristiania Industri- og Handelsbank. Det var likevel hans innsats på skytebanen som gjorde han kjent. 

Skatteboe ble den første norske individuelle olympiske mester da han vant frigevær stående, liggende og sammenlagt under ekstralekene i Athen 1906. Han deltok videre i alle OL som var, fram til 1936. Han fikk medaljer i samtlige OL han deltok i.

Skatteboe deltok i det administrative skytterarbeidet samtidig som han var på høyden som skytter. I 11 år satt han i Oslo Østre Skytterlag sitt styre og nesten like lenge satt han i Oslo Skyttersamlags styre. Han var æresmedlem av Oslo Østre Skytterlag, og var innehaver av Oslo Skyttersamlags fortjenstmedalje. Mer enn noen annen satte han sitt preg på rifleskytingen i Norge. Gudbrand Gudbrandsen Skatteboe døde i 1965, tre måneder før han ville ha fylt 90 år.

I dag ligger medaljene på Norges Olympiske Museum i Lillehammer, mens oldebarnet Anne Marie Skatteboe er eieren av disse deltakermedaljene. Ureddhet og eventyrlyst førte til at G. G. Skattebo i ung alder dro til Kristiania for å starte et liv der. Etthundreogti år senere førte det samme Anne Marie til Alta. Dette er årsaken til at disse medaljene nå befinner seg her og er en del av denne utstillingen.

Marianne H. Hanssen, Karine Slettli, Camilla Haukland,  Ida Oppheim og Agnethe Søraa


Donald Duck som timeout

Intervju med eier av Disneysamlingen, Kenneth Svendsen, 36 år.

Hva består samlingen av? 

- Donald månedsblad, Mikke Mus, alle de norske Fantdonald, Donald pocket, Skrue pocket, Skrue månedsblad, Komplette årganger, Hall of fame og en del utenlandske Disney blader.

Hvor har du fått den fra? 

-Kjøpt det, abonnerer, noe er kjøpt hos brukt-bokhandlere, noe på nettet, noe fant jeg i kjeller og på loft hos venner og bekjente. Begynte å samle rundt 1988.

Hvor gammel er de eldste bladene? 

- De eldste er vel fra 1957. Jeg oppbevarer samlingen i et eget rom, og har utvidet forsikringen til å dekke verdien av samlingen.

Hva betyr den for deg? 

- Veldig mye, har lagt i mye penger og tid på å samle sammen, men har ikke et manisk forhold til den. Må ikke tørke støv av den hver dag og slikt.

Hvilke planer har du for samlingen? 

- Ikke annet enn å fortsette å samle, vil helst komplettere den en gang. Skulle gjerne ha katalogisert den, fått en oversikt over den.

Ser du den hver dag? Bruker du den hver dag? 

- Ja, jeg bruker den nesten hver dag, minimum en gang i uka.  Jeg leser dem, for de skal nytes!


Christina Christoffersen, Ingrid Holst,  Silje Wetteland, Lise-Lotte Hansen