Kåfjord

Kåfjord - byen som forsvant med kopper ressursene

10 km sørvest for Alta Museum og Hjemmeluft ligger Kåfjord. En liten fjordarm innerst i Altafjorden. Gjennom historien har stedet vært arena for mange viktige hendelser i Alta, slik som kobberverket som ble etablert i 1826. Gruvene hadde nærhet til kraft for produksjon og en isfri havn for å få produktene til markedet. Den første fasen med engelske eiere varte i 52 år (1826-1878). Etter det lå gruvene forlatt i atten år. I den siste driftsfasen var det svensk kapital og ledelse (1896- 1909).

Kåfjord kopperverk.
Kåfjord kopperverk. Foto: VAM

Malmen fra Kåfjordgruvene hadde et høyere kobberinnhold enn den i Cornwall og på Røros. Den ble drevet ut med jernbor og krutt. Kruttet ble brukt til å sprenge gruvegangene horisontalt inn i det bratte terrenget, som stoller på ulike nivåer. Malmen ble fraktet ut og lagt i hauger framfor åpningene. Her ble den banket av kvinne- og barnehender. Så ble den transportert til pukkverket med en dobbeltsporet jernbane. Fra andre gruveganger ble malmen bare kastet ned fjellsiden i styrtsjakter. I pukkverket ble malmen knust. Etter hvert kom en våtseparator for å finknuse malmen og et smelteverk som omdannet malmen til kobberbarrer. Slaggstoffene fra smelteprosessen ble støpt i firkantede former og brukt til husbygging. Sporene etter bygninger og aktivitet kan betraktes gjennom en vandring langs den 1,2 kilometer lange kulturstien i Kåfjord. De tydeligste er ruinene av malmvaskeriet og tipphaugene.

Kobbermalm ble også utvunnet i Raipas og Kvænangen. Den måtte fraktes til Kåfjord og i en periode var gruven i Raipas den mest lønnsomme.

Kåfjordgruvene la til rette for en ny måte å leve på. Kobbergruvene ga vekstbetingelser for et moderne samfunn. Det ble i 1840 årene det største stedet i Finnmark. Ledelse og eiere av gruvene ønsket stabile og lojale arbeidere som opparbeidet seg erfaring. Men de ønsket også at flest mulige av de som bodde i gruvesamfunnet deltok i produksjonen. For å oppnå dette satset de på velferdsordninger og tilbud som aldri før hadde eksistert i Finnmark. Det ble etablert syke- og invalidepensjon, fattigkasse, skole, kirke, helsestell, lege, butikk, bakeri, spisesal, kulturtilbud og arbeiderboliger.

Det var vanskelig å rekruttere lokal- og regional arbeidskraft i den første fasen. De erfarne gruvearbeidere ble rekruttert fra England, Tyskland og Sør-Skandinavia. Også ufaglærte arbeidere fra våre to naboland på Nordkalotten ble ønsket velkommen. Uår i Torneå distriktet førte mange kvenfamilier til Kåfjord. En gruvearbeider med familie var betraktet som mer stabil enn enslige. Paternalistiske ideer, eller eiernes «faderlige omsorg,» preget samfunnet i Kåfjord. Ledelsen styrte ikke bare over produksjon, ansettelse og oppsigelse, men over de fleste deler av arbeiderfamilienes liv. De ble tett fulgt fra vugge til grav.

Menneskene som slo seg ned i Kåfjord fant andre relevante inntektskilder. Kombinasjonsdrift med jordbruk, husdyrhold, ishavsfangst, klippfiskproduksjon, laksefiske og skiferdrift ble hovednæringen i Alta i flere tiår etter. Andre forlot Alta, flyttet til kysten eller over Atlanteren til Amerika. Brenningen av Finnmark høsten 1944 fjernet de materielle bygningene etter dette industrisamfunnet. Bare kirka ble spart. 

Alta Museum vil vie mer oppmerksomhet til gruvedriften i Kåfjord i museets nye basisutstilling som er under planlegging.