Bevaring

Bevaring

Det viktigste bevaringstiltaket for bergkunsten er å minimere ferdsel på og ved figurene. Men VAM gjør også andre tiltak som skal bedre forholdene til verdensarven.

Selv om helleristningene i Alta har vært her i opptil 7000 år, betyr ikke det at de kommer til å være her for alltid. Alt brytes ned, til og med stein, og derfor må vi gjøre alt vi kan for å hindre eller hale ut denne prosessen. Berget som helleristningene befinner seg på brytes ned på tre måter; gjennom kjemisk forvitring, biologisk forvitring, og mekanisk forvitring. Kjemisk og biologisk forvitring handler om at blomster, trær, gress, lav osv. vokser på berget, og røttene kan ødelegge berget. I tillegg skaper en del organismer, som for eksempel lav, et surt miljø (høy pH) som gjør bergflaten enda mer porøs og mer utsatt for skade. Mekanisk forvitring handler om at berget ødelegges når det utsettes for ytre påvirkninger som for eksempel hvis man går på berget. Slike ytre påvirkninger skaper et press som kan få bergflaten til å sprekke opp og ødelegges.

Så hva gjør vi for å forhindre dette? Vel, for det første har vi tilrettelagt Hjemmeluft slik at det vil bli mulig å spasere ut for å se på helleristningene, uten å faktisk utsette de for mekanisk forvitring. Ved å holde så mange som mulig utenfor bergflaten sparer vi bergflaten for svært mye stress, og følgelig vil den kunne holde seg lengre. Videre bruker vi ressurser på å hindre dannelsen av vegetasjon i alle former. Vi luker og klipper bort all synlig vegetasjon. Samtidig behandler vi berget med etanol slik at vegetasjon som har smeltet sammen med bergflata (lav) slipper taket og forsvinner. Ved å fjerne lav sørger vi også for at pH-verdien på berget er optimal. Vi bruker også å koste feltene når det samler seg blader, barnåler og annet søppel der. Dette er også fordi vi ønsker å hindre nedbrytningsprosesser på feltet, som igjen skaper er surere miljø for bergflaten.

Vi jobber også konstant med å bevare kunnskapen om bergkunsten. Det gjør vi gjennom omfattende dokumentasjon av områdene, feltene og figurene. Fotografering er den mest brukte metoden, og fra fotografiene lager vi kalkeringer. En kalkering er til bergkunsten det et kart er til terrenget; en tegning av figurene plassert i forhold til hverandre, slik de står i virkeligheten. Et annet produkt vi produserer er fotomosaikker. Dette er en serie med bilder satt sammen av et program som skaper en 3D-modell. Vi komprimerer denne 3D-modellen til en 2D-modell slik at man ender opp med ett bilde av hele feltet, med en oppløsning der vi kan se hver enkelt figur, uavhengig av hvor stort feltet er i utgangspunktet. Vi lager også kart over områdene basert på flyfoto og/eller satellittfoto.